Zapffe som norsk filosof er viktig.
Men det er ikke mulig å forstå ham uten Om Det Tragiske, sett som en avhandling om tragiske betegnelser med jødeutslettelsene som grunnlag, utgitt 1941.
Spørsmålet er hvorfor han på 70-tallet, da han var forholdsvis gammel, bekjente seg til homofile aktiviteter.
En årsak kan være Elvestad som den eneste mulige tyrannielskende vinklingen det er mulig å stå for og sammen med.
Ikke minst fordi Elvestad enten ble drept eller begikk selvmord på 30-tallet før en undersøkelse av Israel som projekt i samarbeid med nazister.
Den andre årsaken må være Niezsche som han under hele forfatterskapet var influert av.
Men kanskje han ikke kunne si det rett ut, pga sin lite heldige start på karrieren, før Hvordan Jeg Blev Så Flink fra 1986.
Zapffe er død som filosof i den grad han ikke klarte å tilegne seg Nietzsche som forbilde.
Arne Næss er ikke en like morsom fjellklatrer som Zapffe av den grunnen.
Den andre årsaken kan være at han tilegnet seg Nietzsche fordi han så litt ned på kvinner.
Og dermed kanskje Elisabeth Nietzsche.
Men samtidig innebærer det etter min mening at han hadde nærmet seg Elisabeth som en del av Nietzsches forfatterskap.
Nietzsche er ikke en morsom person i seg selv.
Koblingen til Norge og Nietzsche innebærer nemlig, bortsett fra Munch, Elisabeth og Nora-novellen, Øvre Richter Frich og hans humørløse Supermann.
Den viktigste årsaken er dermed Elvestad.
Men bortsett fra at han ikke var noen filosof er det kun en ting som fører Zapffe til Nietzsche via den veien.
Wittgensteins reise til England.
Og det er dermed mulig å spore en humørløs Nietzsche i England som bastant og tyroleraktig undersøker det engelske språkets jødehatende tendens og forsøker å forstå.
Ved å nærme seg Wittgenstein som realitet klarer derfor Zapffe det utrolige, å fortsette sine filosofiske vandringer til langt utover 1990-tallet.
Fordi han angriper Wittgenstein fra et homofilt ståsted og dermed en Elvestadinfluert tyrannivinkling.
Det fører til påstanden at Wittgenstein kan være Nietzsche I Seg Selv.
Av den grunnen at han aldri nevner Nietzsche og bevisst ikke bruker ham som forbilde.
Sånn sett beveger han seg både i Tyskland som en klar lingvistisk arvtager av Nietzsche, og er i England som en bror av Elisabeth, mens han antagelig lager et grunnlag for jødeutslettelsene med en undersøkelse av engelsk jødefiendlighet ved å bruke engelsk som grunnlag.
Dermed er Wittgenstein den klare engen til Zapffes Om Det Tragiske.
Men kun den første kan angripes som benyttende av forestående jødeutslettelser.
Ettersom den andre er rent "logisk" tenkende med Augustin som religiøs-filosofisk forbilde.
Dvs kristendommen og Afrika.
Og fordi han som tysker befinner seg i England, inkludert som ikke-elsket hjelpepleier til ofrene av krigen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar